Det aller første kraftverket i Narvik kommune ble bygd i 1901 og hadde som formål å skaffe elektrisk strøm til tunneldriving på siste del av Ofotbanen. Etter at banebyggingen var ferdig ble det solgt til Bjørkåsen Gruber. Med banen kom det nye bysamfunnet, og et permanent behov for strøm. Men det skulle gå over ti år før det var en realitet.

Offentlig eller privat?

LKAB hadde sitt eget dieseldrevne kraftverk, men det var forbeholdt LKAB selv. Det ble mye frem og tilbake med strømplanene for Narvik i de kommende årene og i 1911 ble endelig en komité satt ned for å finne det beste alternativet. Store kostnader og krangel om det skulle være kommunen eller private krefter som stod for utbygging gjorde at man heller ikke nå kom frem til en entydig konklusjon.

Tapte kampen

Helt frem til september 1912 var det høyaktuelt å la LKAB stå for byens kraftforsyning. Forslaget ble imidlertid stemt ned. Men kampen var ikke over. I november kom det søknad fra et privat selskap, AS Lys, som søkte om å få bygge ut et fordelingsnett i byen, i samarbeid med, ja nettopp LKAB. Det måtte stemmes to ganger, med samme resultat begge gangene, 14 mot 14 stemmer g forslaget falt med ordførerens dobbeltstemme. Saken ble anket til regjeringen, men ble raskt henlagt. Kampen var over.

Håkvik ble valgt

14. mars året etter ble det endelig vedtatt at Håkvikelva skulle bygges ut i kommunal regi. Kostnadene var opprinnelig beregnet til 1,4 millioner kroner, et svimlende beløp, sett i lys av at de årlige skatteinntektene kun var på 315.000 kroner. Løsningen ble et mindre og provisorisk anlegg ved Høybakkfoss som faktisk ikke kostet mer enn 170.000 kroner. Etter flere år med diskusjoner og mye frem og tilbake, ble det plutselig fart i sakene og det tok faktisk ikke mer enn ni måneder fra vedtaket var fattet til man kunne skru på bryteren i Narvik, og den 21. desember 1913 var altså en ny æra i byens historie et faktum.